Søndag 31. juni 2022 vant England endelig igjen en finale på Wembley. Denne gangen var det de engelske løvinnene som sikret sin aller første mesterskapstittel. Men de spilte også for noe mer, engelske kvinners fremtid i fotballen. Den vil dessverre alltid stå på spill.
Når vi tenker på historien så tenker vi ofte at verden stadig har utviklet seg til det bedre. Historien er en linje som stadig peker oppover. Slik er det dessverre ikke vært for kvinnene i fotballen.
Fra alt til ingenting
I boken «A Woman’s Game: The Rise, Fall, and Rise Again of Women’s Football» gir journalisten Suzanne Wrack en interresant gjennomgang av fotballens historie for kvinner i verden og spesielt i England.
England er og blir fotballens vugge, også for kvinner. Allerede i 1881 ble den første landskampen kampen mellom England og Skottland spilt. Den gangen rekruterte man fra teatre og dansere. I 1894 ble klubben British Ladies Football Club etablert av Nettie Honeyball. Klubben var ment som en del av et større politisk og feministisk prosjekt.
Under første verdenskrig tok det skikkelig fart. I mennenes fravær tok kvinnen plass både i fabrikkene og på banen. Det er en grov misforståelse at kvinner tradisjonelt bare har vært hjemme. De har alltid jobba, på gårdene, på åkrene OG hjemme. Det samme gjaldt når folk flytta til byene for å jobbe på fabrikkene. Det var først i Viktoria-tiden at det ble et ideal for kvinner og bare sitte hjemme, men mens krigen herjet, så gjorde de sin plikt. De holdt landet i gang og fotballen i gang. Kampene var også svært innbringende til veldedighet for krigens mange ofre.
I denne perioden var det Dick Kerr Ladies FC som var den store klubben. Med sine lyseblå stripete drakter imponerte de stort. De var gode! I 1920 fylte de Goodison Park med 53 000 betalende tilskuere. De var ikke lenger dansere men fabrikkarbeidere sånn som herrene. Nivået ble høyere, lagene ble bedre. Det var utelukkende positivt.
Kvinnefotballen hevdet seg på alle nivå. Ferdigheter, underholdning, økonomi og publikumsinteresse. Med så mye penger og popularitet i spill uten at FA var involvert, så var det bare en vei det kunne gå.
Året etter rekordkampen på Goodison ble det forbudt. De høye herrer i fotballforbundet kunne ikke forby fotballen i seg selv, men det ble forbudt for kvinner å spille på alle stadioner knyttet til FA. Da ble det fort vanskelig. Utviklingen stoppet helt opp.
Etter et lite oppsving på 70-tallet, med opphevelsen av forbudet og et uoffisielt VM i Mexico, så var det lite å rope hurra for. England deltok uten nevneverdig suksess. Mennene bak turneringen var også veldig opptatt av at damene skulle se bra ut og at draktene skulle ha «riktig» snitt. Alt de hadde bygd opp 50 år tidligere var borte. Fotball for kvinner måtte bygges opp fra 0.
Fra kasteball til mestere
Det var ikke før på 90-tallet at kvinner igjen kunne delta i fotballen på nogenlunde vanlig måte. De ble inkludert i FIFA og fikk egne offisielle mesterskap. På det tidspunktet var England langt bak verdenstoppen. I det sosialistiske Skandinavia hadde land som Sverige, Danmark og Norge latt kvinner spille i mange år allerede. I USA var fotball for kvinner en viktig del av college-systemet som krevde like vilkår for begge kjønn. England hadde ingenting å stille opp med.
Utover 2000-tallet ble ligaen smått bedre, med Arsenal som det store laget. Likevel var ikke fotballen helprofesjonell enda. Mange av spillerne vasket drakter for herrelaget for å kunne være fotballspiller på heltid.
Det er først de siste 5-årene at England har vært en nasjon å regne med. Storlagene som City, United, Tottenham og Chelsea er nå inne med både lag og penger. Ligaen er nå kanskje den beste alt i alt, og kvinnene står side om side med herrespillerne når nye drakter presenteres.
Samtidig har de engelske «løvinnene» klart mye som herrelandslaget fremdeles sliter med. Etter at Manchester United-profilen Phil Neville ledet laget i sist VM så har England gått vekk fra å se til herrefotballen. Med nederlandske Sarina Wiegman får de ikke bare en kvinnelig trener (som statistisk gir mer suksess), de får en utenlandsk trener som virkelig vet hva hun holder på med. Med seieren i EM-finalen mot Tyskland er hun fremdeles ubeseiret som Engelsk landslagssjef.
Men det er mer. Spillerne er gode forbilder både på og utenfor banen. De ruller ikke rundt og syter, de kjører ikke i fylla eller er utro. Rasisme er heller ikke et utbredt problem blant spillere eller på tribunen. Når kaptein Leah Williamson bar det regnbuefargede kapteinsbindet i EM var det ikke i en fotball hvor profilerte homofile må holde sin legning skjult, men hvor flere av lagvenninnene er åpent lesbiske.
På tribunene er det fult av store og små, jenter og gutter uten at dette går ut over stemningen. Det eneste som er borte er volden som stadig preger engelske supporter i mesterskap.
Endelig kan unge engelske jenter ha realistiske drømmer om å en gang kunne få oppleve slike øyeblikk innen fotballen. Men garantier får man aldri.
Fotballguden 