22. april 2022 fyller Egil «Drillo» Olsen 80 år, i den forbindelse får også det norske folk gleden av å se Drillos sin fantastiske suksess i fantastiske bilder på det store lerretet, med premieren på kinofilmen «Alt for Norge». Filmen er historien om norsk fotballs gullalder, og gjennom det også en historie om hvordan landslaget ble satt i sammenheng med mirakler, profetier og Gud selv.
For med Drillos fremgang på 90-tallet kom det også frem en helt nye måte å beskrive idrettsprestasjoner på. Bort fra det som skjedde og inn i det religiøse.
Gud er norsk!
Utsagnet som umiddelbart ble ikonisk etter bortekampen mot Nederland i kvalifiseringen i 1993 til VM i USA i 94, kom av naturlignok IKKE fra ateisten Egil Drillo Olsen. Selv om han er kjent for å løfte frem viktigheten av flaks i fotballen, ville han nok aldri ha begynt å spekulere i hvor denne flaksen kunne ha sin opprinnelse. Det gjorde imidlertid den kjente teologiprofessoren Jacob Jervell.
Den nå avdøde Jacob Jervell var på denne tiden både en omstridt og populær skikkelse i kirken og i den offentlige debatten. Han var svært opptatt av fotball og var tett knyttet til Viking FK hele livet, som medlem og supporter siden 1935. Tidligere hadde han fortalt at han aldri ba til Gud om Viking-seier, men etter at Landslaget utrolig nok ikke slapp inn mål mot Nederland i Rotterdam, så kunne selv ikke han dy seg: «Gud er norsk!»
Utsagnet ble fort snappet opp og brukt av media, og selv i dag dra utsagnet frem når Norge møter Nederland.
Gud er partisk!
Det at Gud velger side, eller har en nasjonalitet er ikke noe Jacob Jervell har funnet på. Selv om de fleste i dag av gode grunner holder seg for gode til å tolke Guds bidrag og holdninger inn i konkrete historiske hendelser, så er det ikke til å komme utenom at Gud er partisk.
I Bibelen tar Gud side med de som høre på ham, slik som tilfellet er med Noah og «syndefloden». Senere omtales Gud som Abraham, Isak og Jakobs Gud. Til slutt er det ingen tvil om at Gud er og blir Israelsfolkets Gud samme hva som skjer med dem.
Når Jesus kommer til verden blir det tydelig at Gud likevel er universell, altså en Gud for HELE verden. Likevel poengterer Jesus gjennom sine ord og handlinger at Gud tar parti med de svake, fattige og utstøtte.
Senere går man dessverre tilbake til en mer «statstilhørende Gud», hvor Jesus og korset igjen blir brukt som symbol og nærmeste allierte i krig. Da gjerne for å vise Guds overmakt over andre guder.
Les om Inters kontroversielle «korsfarerdrakt» her: EM: Ja-flagg og nei-flagg
Det er denne bakgrunnen som har gjort at mange profilerte kristne fotballspillere (særlig i Norge) har hatt som et viktig prinsipp at de ikke ber om seier. Gud er også Gud for motstanderlaget. Gud er alles Gud.
Samtidig er det umulig å komme utenom at bibelens Gud er partisk.
Sportens Gud
«Gud er norsk»-sitatet er også interessant som en del av et annet fenomen i dekningen av fotball. Det er en gjentagende trend i idretten og i særlig grad for fotballen at den beskrives og omtales med mer og mer «virkelighetsfjerne» bilder, og tilslutt beint frem religiøse motiver.
Når det gjelder landslagets historie så startet det hele med bronselaget. Navnet og omtalen handlet om det som faktisk skjedde. Norge fikk bronse i OL i 36, og kom til bronsefinalen ved å slå Tyskland med Hitler på tribunene. Det fikk være nok. På den tida ble også sportsjournalister omtalt som referenter, og da var det kalde fakta som gjaldt. Dette endret seg helt i det Norge igjen tok sin neste store bragd på fotballbanen, etter seieren over England i 1981. Selv om kampen ikke fikk noen som helst betydning for verken England eller Norges VM-sjanser, så var det ingenting som stoppet (nå kommentator) Børge Lillelien fra å proklamere ut på radioen: «Vi har slått England. vi er best i verden!». Journalistene skulle ikke lenger referere øyeblikkene, men skape dem. Utover 90-tallet, med stadig bedre norske resultater gikk man fort tom for ord og bilder som kunne beskrive «hvor stort dette var». Da kom religionen til nytte. «Gud er norsk» ble brukt for alt det var verdt, og det hele toppet seg med «Mirakelet i Marseille», etter Norges utrolige seier over Brasil i VM 98.
Fra referenter til kommentatorer til profeter!
I ettertid har har disse bragdene og ikke minst hvordan de har blitt omtalt og dekket nærmest fått profetisk status. Hvordan dagens journalister bruker disse «magiske» hendelsene fra 90-tallet minner veldig mye om hvordan bibelens profetere brukte hendelser fra fortiden for å legitimere et håp som fort går over i forventning. Gud som tidligere har grepet inn, vil gjøre det igjen!
Uansett hvor håpløs situasjonen måtte se ut.
Les om hvordan en av Jesajas mest kjente profetier fant sin vei inn i logoen til Viking FK: VIKING FK: Comeback-klubben med comeback-stubben
I bibelens verden og i de troenes liv er disse profetiene kilder til håp, mot og trøst. I fotballens verden kan disse medieskapte profetiene skape et helt skeivt bilde av den faktiske konkurransevirkeligheten trenere og spillere lever i. Uansett hvordan virkeligheten ser ut, hvor gode de norske spillerne er, hvor mye fotballen har utviklet seg, så vil den norske forventningen om at undrenes tid ikke er forbi alltid være der. Særlig når det er snakk om Nederland.
Før den siste og avgjørende kvalik-kampen mot Nederland i høst, så var det egentlig lite som lå til rette for en Norsk bragd. Norge måtte slå et revansjelystent Nederland, som nettopp hadde skuslet bort en sikra plass i VM borte mot Montenegro. De Kuip var helt folketomt og det presset de 70.000 oransje supporterne kunne skapt for Nederland uteble på grunn av COVID. Det norske laget var OGSÅ avhengig av at Tyrkia avga poeng for å i det hele tatt ha en sjanse for å gå til VM i Qatar. Likevel ble alle disse realitetene skjøvet til bakgrunnen. Alt norsk media pratet om var profetien fra 90-tallet:
«Tenk om Gud kunne bli norsk igjen!».
Det var ikke rart at Ståle Solbakken ble litt oppgitt i pressesonen etter kampen hadde endt 2-0 til Nederland. En ting var å tro, men det var helt urealistisk å forvente et mirakel.
Gud er ikke alltid norsk tross alt.
Fotballguden 
En tanke om “ALT FOR NORGE: Drillos guddommelige suksess”