Fremtidsglimt av tro, håp og kjærlighet: fra stolt fortid til større fremtid for Bodø/Glimt?

Av Mads Skauge og Jacob Breda Antonsen

Bodø/Glimts suksess fra 2019 til nå, med ett sølv, to gull, Europa-skalper, Europa-avansement som eneste nykommer i et europeisk gruppespill og 27 strake kamper uten tap i alle turneringer tross tunge skadeforfall, er antagelig det mest imponerende i norsk fotballhistorie, tatt økonomien, spillerlogistikken og spillet i betraktning. Ja, det utligner, om ikke overstiger, eller det kan i hvert fall sammenlignes med, Rosenborgs bravader på 1990-tallet, både fordi spillet er så fantastisk, forutsetningene er dårligere og fotballkommersialiseringen er kommet lenger, slik det blir stadig vanskeligere for de «små» å leke med de «store».

Som en av oss foreslår i VG, er antagelig Glimt Nordens beste lag, antagelig med nokså god margin, og antagelig har de vært det i minst to år. Har vi noensinne sett vakrere, mer dominerende og mer effektiv fotball i Norden? Jeg har sett alle Glimts kamper siden høsten 2018, og har ennå til gode å se de bli dominert, ei heller på San Siro, Olympiastadion eller Celtic Park. De gule rundspiller ikke nødvendigvis enhver motstander, men de har stort sett ballen i minst 60 prosent av kamptiden, og de scorer som regel minst to mål. Dermed må motstanderen gjerne score tre for å vinne, noe bare Molde og Milan – ved én anledning hver – klarte i fjor.

6–1-nedsabling av Roma på Aspmyra var det største tapet til en av verdens mest meritterte trenere, Mourinho, kjent for sin defensive og kyniske tilnærming i over 1000 kamper på toppnivå. Det sier mye, men ikke alt. Det var måten Glimt gruset de vinrøde på som ga gjenklang i fotballverdenen, noe også returkampen gjorde. Det siste Nils Arne Eggen sa om Glimt før hans bortgang, var at han trodde de kunne vinne Conference League og at Glimt er et av Europas beste lag. Når de har dette nivået inne etter noen ukers trening med store utskiftninger, ser laget mye bedre ut enn på samme tid i fjor.

Det vanskeligste er ikke å oppnå suksess, men å gjenskape den. Med gull i år blir Glimt den tredje klubben med tre seriemesterskap på rad. 2020 var den beste Eliteserie-sesongen av et lag noensinne.

Foran sesongen ble «superlaget» fra nord ribbet for hele angrepsrekken, inkludert langtidsskader på arvtagerne Boniface og Sørli, og en alvorlig skulderskade på Solbakken. Glimt mistet 66 mål og 39 assists fra seriespillet bare i Zinckernagel (som før øvrig må være den mest dominante spilleren Eliteserien har sett over én sesong noensinne), Junker og Hauge, i tillegg til Boniface, mannen som av flere var spådd som toppscorer i Eliteserien i 2021 og som mistet hele sesongen. Glimt har mistet sine beste spillere i minst fire år på rad, for eksempel seriens beste spiller Evjen og Layouni etter sølvet i 2019, og kaptein Bjørnbak og toppscorer Opseth etter 2018-sesongen. Likevel tok Glimt steg.

2021-sesongen er kanskje det mest imponerende i norsk fotballhistorie, grunnet utgangspunktet hvor de mistet den beste angrepstrioen norsk fotball har sett og hadde store skadeproblemer. Før 2022-sesongen (altså årets sesong) mistet de fire landslagsspillere, inkludert Bodø-navnene Berg og Bjørkan, samt Botheim og Lode. Med Lode fra start tapte ikke Glimt en seriekamp på over to år.

Et nytt storlag er i emning. Halvparten av de som herjet med Roma spilte ikke mot Celtic. Glim-spillet beskrives som verdensklasse. Høibråten fyller tomrommet etter Lode og Hagen gjør Berg-rollen til sin. Espejord ser ut som en fullverdig Botheim-erstatter. Selvfølgelig scoret han etter fem minutter på Celtic Park etter null mål for Tromsø i fjor. Wembangomo omtales som Pelé. Dette var deres Glimt-debut.

Spillere på kontrakt har også mer å «hente ut», kanskje særlig Vetlesen (som for alvor viste prov på sitt talent i høst) og Solbakken (som i en periode i høst fremstod som den beste spilleren med norsk pass og som eksemplifiserende på Glimts suksess benket sin tidligere overmann i Glimt, Hauge, på landslaget). Antagelig vil Solbakken dominere enda mer i 2022, i tillegg til at Pellegrino nok vil fremstå på en helt annen måte når han faktisk får trent og får en oppkjøring (noe han ikke, eller i svært begrenset grad, fikk i fjor).

Når det gjelder Botheim-salget, er det i hvert fall liten grunn til bekymring. Misforstå meg rett: Han har tidvis vært eksepsjonell i Glimt, men er ikke av samme kaliber som for eksempel Junker, i hvert fall ikke ennå. Det er først og fremst i Europa «Botigol» har imponert, noe som nok er grunnen til at Glimt fikk opp mot 100 millioner for han, hvilket er overgangsrekord i, eller rettere sagt fra, norsk fotball, altså den i utgangspunktet dyreste direkte eksporten til utlandet fra norsk eliteserie.

Samtidig bør man merke seg at Botheim havnet utenfor topp tre på Eliteseriens toppscorerliste, tolv mål bak Omoijuanfo, attpåtil med flere kamper spilt enn de foran på listen. Dessuten er det all grunn til å ha klokketro på Boniface, hvis potensial er enormt, forhåpentligvis også etter to alvorlige kneskader de siste par årene. Nigerianeren scoret omtrent i alle innhoppene i 2020 og bør dominere minst like mye som Botheim, om han blir satset på. Nordås er også et spennende spisstalent som Glimt vil dra nytte av, antagelig enten ved utlån eller innhopp fra benken. Uansett er Botheim blant de største eventyrhistoriene i norsk fotball; funnet som «hittegods» på Brakka, glimtet til i Glimt – antagelig først og fremst fordi laget spilte han god snarere enn motsatt – og solgt for over det dobbelte av maestro Berg, som tross alt er mer begavet.

Glimts prestasjoner er naturstridige, og det er det mest imponerende av alt. Fotballens hierarki tilsier at så fort et lag bryter ut av sin posisjon og når et nytt nivå, blir de kjøpt i stykker og faller tilbake til sin gamle plass i næringskjeden. Glimt har overvunnet denne logikken. Fra 2020 til 2021 tok Glimt først og fremst defensive steg. De slapp inn desidert færrest mål i serien i 2021 og færre enn i 2020. Soliditeten manifesterer seg altså i 27 strake kamper uten tap i alle turneringer, inkludert et dobbeltoppgjør mot Roma, en seriefinale mot Molde på bortebane og sist en bortekamp mot Celtic. I hele denne perioden har Glimt hatt tidvis store skadeproblemer, for eksempel på nøkkelspillere som Bjørkan, Berg og Saltnes, seriens kanskje tre beste spillere i 2021.

Hvordan blir det umulige mulig gang på gang?

Det aller meste vi hører om fotball er basert på observasjoner utenifra. Fotballeksperter er ikke gravejournalister men bruker informasjonen som er tilgjengelig for å komme med sine uttalelser og spådommer, og som regel stemmer de. Penger, status, talent og vinnerkultur er stort sett avgjørende for hvilke klubber som har suksess. Men alt tar slutt en dag. Fotballen er full av eksempler på suksesshistorier som tar slutt, men er det i det hele tatt mulig å skape et vinnerlag med byggeklosser som blir stående?

Bibelen er et komplisert verk, skrevet over hundrevis av år og av nesten like mange forfattere. Likevel finnes det en slags sammenhengende fortelling. Fortellingen om mennesket og Gud, og deres forhold til hverandre. I dette ligger det også et forsøk på å prøve å forklare ikke bare mirakuløse hendelser men også det uforklarlige i seg selv. Det gode og det onde, kjærlighet, hat og det uunngåelige faktum at vi alle skal dø, at alt skal ta slutt. Mot slutten av Bibelen (etter at Jesus har dratt tilbake til himmelen) skriver apostelen Paulus et brev til menigheten i Korint og deler av dette brevet har blitt ikonisk. Han skriver om alt i livet som er midlertidig, alt som skal forgå og bli borte: ordene, profetgavene og kunnskapen. Alt dette er «stykkevis», men noe blir stående: troen, håpet og kjærligheten. Men størst blant dem er kjærligheten.

Les om hvordan verset brukes av landslagets offisielle supporterklubb her: OLJEBERGET: Tro, håp og ærgjerrighet.

Det er mange som gjør disse ordene til sine. FFK har de skrevet på store banner på alle sine hjemmekamper. I Bodø/Glimt har de istedenfor gjort disse ordene til handling.

Gjennom arbeidet til Aasmund Bjørkan, Kjetil Knutsen og ikke minst mentaltrener Bjørn Mannsverk har de gjort Bodø/Glimt til en klubb som tar denne typen «diffuse verdier» på alvor og setter de ut i live. Gang etter gang gjør de uforløste talenter til stjernespillere og salgsobjekter for titalls millioner på én eller to sesonger. Ved å vise de tro og tillit har spillere som enda ikke har vist sitt fulle potensial kommet til Bodø for så å blomstre.

Det holder imidlertid ikke bare med tro, håp og tillit. Størst av alt er kjærligheten!

Det å oppleve kjærlighet er avgjørende for at vi mennesker skal kunne føle oss trygge, en trygghet som er helt avgjørende for at vi skal klare oss i alt det uforutsette og ukjente som møter oss i verden. Dette gjelder også for fotballspillere, som lever i en beinhard prestasjonskultur hvor de FAKTISK blir vurdert med karakter hver eneste uke. Da kan det være vanskelig å finne trygghet. Så mange som fire av ti norske toppspillere svarer at de har slitt med angst og depresjoner. I Bodø/Glimt har de vært veldig bevisst på dette. Spillerne blir fort inkludert i gruppen, og gruppementaliteten er orientert mot prestasjoner snarere enn resultat. Flere ganger underveis i kampene samles de også i ring for å stå sammen, oppmuntre hverandre og finne tilbake til fokuset på prestasjonene.

Dette har gitt laget og spillergruppa en enorm trygghet og robusthet som også blir stående selv når spillere igjen og igjen forsvinner og erstattes av nye.

Det som overordnet sett gjør oss mest overbevist om at Glimts suksess fortsetter, er at til forskjell fra de fleste andre suksesshistorier i fotball, er ikke Glimt-suksessen uttrykk for en rik investors engasjement, som årevis med Røkke-penger i Moldes tilfelle, eller årevis med dominans hvor man har kunnet hente de beste spillerne til konkurrentene, slik Rosenborg etter hvert ble vant med. Glimt-suksessen er bygget på spillere med ingen eller moderat suksess andre steder, stort sett plukket opp fra «fryseboksen» eller sykestua til konkurrentene.

Suksessen representerer rett og slett god klubbdrift over tid, mot alle odds (mister sine beste spillere hvert år, og erstatter de med «vrakgods» og unggutter). Det gjør Glimt unike, og både imponerer og sjarmerer, ikke bare i Norge, men internasjonalt, slik nær alle verdens største sportsaviser – med tiltakende styrke og en diskurs preget av store ord – har omtalt Glimt.

Man trenger knapt argumentere for at Knutsen er den beste, og snart også den største, klubbtreneren i Norge post Eggen. Det var ikke ubegrunnet at New York Times ville nominere Knutsen til «årets trener i verden» i fjor. Knutsens nei til Rosenborg og eventuelle utenlandstilbud, er åpenbart utslagsgivende for veien videre for de nordnorske doble seriemestrene, selv om det nok er upresist å tilskrive bergenseren hele suksessen.

Mads Skauge har tidligere lansert åtte mulige grunner til Glimt-suksessen. Utgangspunktet og fellesnevneren for disse forklaringene er en hypotese om at Glimt-suksessen favner både dypt og bredt, slik at den har et godt utgangspunkt for å vedvare. Antagelig er suksessen en «perfekt storm» av godt arbeid (enorm drilling av en tydelig spillestil og relasjoner på treningsfeltet, god spillerlogistikk og en sportslig kompetanse som går langt utover det rent fotballfaglige, men som også hviler på innsikt i felt som pedagogikk, fysiologi og mental trening), historiske omstendigheter (for eksempel kan nedrykket i 2016 ha vært gunstig for Glimts gjenreisning, blant annet fordi unggutter fikk blomstre med mindre press og oppmerksomhet) og en del tilfeldigheter (at Knutsen fikk ny kontrakt heller enn å bli sparket da det buttet i 2018, i tillegg til at det for eksempel fremstår rimelig å anta at Rosenborgs famling i blinde de siste årene delvis har bidratt til å forenkle Glimts ferd mot tronen i norsk fotball).

Det hersker liten tvil om at flaks spiller en mindre rolle enn kompetanse i denne beretningen. Kanskje særlig merkverdig er Glimts tilsynelatende videreføring av sentrale dimensjoner ved eggensk samhandlingsteori, herunder postulater tilknyttet begrepet godfoten. Dette dreier seg om at man skal gjøre det man er god på så ofte som mulig fordi det er selvforsterkende, og minst mulig av det man er dårlig på fordi det bidrar til bevisstgjøring av egne svakheter, noe som ikke er spesielt selvtillitsbyggende. Det gjelder å spille på, og slik forbedre, lagets styrker heller enn forsøksvis å tildekke eller bøte på svakhetene. Glimt har ikke noen plan B, men satser alt på plan A. Dermed blir de også gode på plan A, og de har knapt hatt bruk for plan B. Et annet tilsynelatende implementert Eggen-postulat er stadig søken etter utvikling, for «den som tror han er ferdig er utlært, er ikke utlært, men ferdig».

Kan det fortsette?

Spillerlogistikken blir avgjørende – igjen. Alle suksessoppskrifter og vinnerlag har en smertegrense, og denne går nok på tre til fire spillere i elver ’n ut, som i tilfellet Lode, Bjørkan, Berg og Botheim, og slik det ble med den forsvunne angrepstrioen før 2021-sesongen. Med fansens yndling, Berg, borte, forsvinner også litt av Glimts DNA, ikke minst utenfor banen, som det ikke umiddelbart er gitt å erstatte. Glimt treffer imidlertid ofte blink. Grovt sagt har Glimt fremdeles ikke hentet en etablert toppspiller, for selv Pellegrino var «ute i kulden» da han ble hentet. De driver talentutvikling der andre driver talentavvikling, og ser potensial og rollespillere der andre ser begrensninger, som for eksempel i Fets tilfelle som kom fra en benketilværelse i Ålesund, eller som i Lodes eksempel, som gikk fra å bli ansett som en rask og noe slurvete midtstopper i Bryne, til å bli den beste ballspillende midtstopperen i landet.

Glimts oppadgående bølgeferd er uansett ikke et blaff, men en spiral som de ikke plutselig vil falle ut av. Glimt har hatt tre kanonsesonger på rad, og det ser ut til å fortsette. Det vanskeligste er ikke å oppnå suksess, men å gjenskape – og kanskje til og med videreutvikle – den. De siste 35 årene har bare Rosenborg og Molde vunnet Eliteserien to ganger på rad. Nå har også «lille» Glimt gjort det, på en måte norsk fotball aldri har sett maken til.

Glimts oppsving representerer et maktskifte i norsk fotball. Glimt er blitt en storklubb å regne med, etter hvert også med en økonomisk ballast, organisatorisk robusthet og en klubbutvikling i stort som danner grunnlag for et visst fundament som gir Glimt-sympatisørene trygghet om de sportslige triumfene, mot formodning, skulle avta. Brukes de inntjente pengene fornuftig i det videre arbeidet, vil klubben ta nye steg, slik suksess gjerne er akkumulerende: et nivå avler ofte mulighet for et nytt, om man gjør tingene rett. Spillerlogistisk handler det om å identifisere talent og forelde det, slik spillerlogistikk er tosidig: utvelging og utvikling. Glimt er best i klassen, også her.

Alt er langt fra utført i denne Glimt-æraen. Cupgull (noe de ikke fikk muligheten til i 2020- og 2021-sesongen grunnet pandemien), Europa League og/eller Champions League, kanskje til og med på ny storstue som antagelig vil trekke et større publikum (selv med halvfull stadionkapasitet grunnet smittevern, evnet ikke Glimt ved flere anledninger i 2021 å selge ut Aspmyra, tross serieledelse og det historiske 2020-året uten publikum til stede som bakteppe), er ikke helt urealistisk. Dette sementerer inntrykket av at Glimt-oppturen ikke er over – ennå. Det er god grobunn for at den fortsetter, i hvert fall delvis, og utgangspunktet er slett ikke dårlig for suksess også utover de mest nærliggende sesongene. En dimensjon ved dette som kan ha et etterslep på mange år, kan for eksempel være at tenåringstalenter i det ganske land søker seg til Glimts akademi.

Det er all grunn til å la seg inspirere av Glimt. Når Glimt har skapte noe så unikt med begrensede ressurser, er det håp for alle toppfotballklubber. Alle kan drømme. Det samme kan sies om spillerne. Når Glimt kan få mer eller mindre mislykkede spillere i andre klubber til å blomstre, bør det motivere mange fotballspillere selv på lavere nivå. Derigjennom er Glimt-suksessen også sunn for norsk fotball generelt. Tenk hvordan suksessen må inspirere en tiåring i Bodø. Man skal ikke undervurdere slike effekter.

Med foreløpig salg for 140 millioner, Europa-penger, serievinner-midler og Knutsens kontraktsforlengelse, er det grunn til å se opp for Glimt også i det følgende, skjønt de antagelig også denne vinteren trenger noe tid på å sette sammen et nytt vinnerlag. Mye skal klaffe om ikke prestasjonsnivået faller, men vi tror det er minst like sannsynlig at det motsatte skjer. De siste Glimt-sesongene beviser det. Det er nye tider i norsk fotball. Fremtiden synes gul.

Rolf Jakobsens dikt «Det meste er nord», passer i en sådan stund:

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

Igjen står Bodø/Glimt som forbilder og ledestjerner ikke bare for hvordan en skal skape suksess innen norsk og europeisk fotball, men også med hvilke metoder og fokus. Bodø/Glimt fortsetter fremover med en uovervinnelig tro, håp og kjærlighet, men størst blant dem er kjærligheten!

---