Da Frankrike tapte på straffer mot Sveits i åttedelsfinalen så visste vi alle hva som kom. Mbappe ble omtalt som både syndebukk og til og med synder(!) av kommentatorer, fans og aviser. Denne gangen var det han som ble den ene spilleren som får skylden for alt, som bærer tapet på vegne av laget og hele nasjonen, helt alene. Utrykket er bibelsk, men også en av de aller viktigste seiers-symbolene i kristen tro.
Bibelen er ikke bare en bok fylt av lover, regler og mirakler. Det ER en bok som er skrevet over hundrevis av år, av mange ulike forfattere som alle skriver Guds historie gjennom menneskenes historie, og da først og fremst israelsfolkets historie. Som du sikkert vet så tar det ikke lang tid før dette blir en trøblete historie, Adam og Eva bryter Guds påbud om å ikke spise av frukten fra kunnskapens tre, og etter det går det slag i slag. Menneskene gjør som Gud vil, og de gjør som de selv vil, de gjør det gode og de gjør det onde. Det går fram og tilbake i hele det gamle testamentet. Selv etter israelsfolket har blitt ledet ut av slaveriet i Egypt og blitt et eget folk, en egen nasjon. Gud har da gitt de lover, Gud har gitt de tempel og religiøse praksiser, uten at det lykkes med å få slutt på synd, død og ulydighet. En av disse «løsningene» er tradisjonen med å legge hele folkets synd på en stakkars bukk som så ble sendt ut i ødemarken for å dø, og med den også alle syndene.
Når Aron har fullført soningen for det hellige stedet, telthelligdommen og alteret, skal han føre fram den levende bukken, 21 legge begge hendene på hodet til bukken og bekjenne over den hele israelittenes skyld, alle lovbruddene og syndene deres. Han skal legge dem på hodet til bukken. Så skal han la en mann som står ferdig, sende den ut i ørkenen. 22 Bukken skal bære alle deres synder ut i villmarken. Bukken skal sendes ut i ørkenen. Tredje Mosebok 16, 21-22
Så ille har det heldigvis ikke vært for historiens straffebommere, men for enkelte har det vært skremmende likt.
«Gareth Southgate, the whole of England is with you”
I 1996 skulle England 30 år etter sin eneste triumf i VM i 1966, igjen arrangere mesterskap på hjemmebane. Likevel så var ikke forventningene på topp. Etter Englands semifinale tap mot Tyskland i VM i 1990, hadde de mislyktes totalt. De skuffet i EM i 92 og til VM i USA i 94 kom de aldri (på bekostning av bittelille Norge). Frem mot mesterskapet var også landslaget preget av skandaler og flere spillere var rett ut alkoholister ved siden av å være profesjonelle fotballspillere. Forventingene var på bunn, men så skjedde det noe. Etter en trå start i mesterskapet så vartet de opp med festfotball, de rundspilte Nederland og slo ut Spania på straffer. Hele England sto på hode. Etter flere år med politiske og sosiale problemer var Storbritannia tilbake. Hugh Grant briljerte på lerretet, Oasis og Blur herjet på hitlistene og England var igjen BEST i fotball. Nå var det «Cool Britannia» som gjaldt.
Glemt var fyll og fanteri, glemt var vold og hooligans, glemt var «30 years of hurt». FOOTBALL WAS COMING HOME!
Så møtte de Tyskland på Wembley.
Kampen var tett og jevn. England brant sjanser både i ordinær tid og ekstraomgangene, men de er det ingen som husker. For etter de fem første engelske straffene var satt, så hadde de ingen plan. De erfarne på laget vegret seg, frem gikk den 26 år gamle midtstopperen fra Aston Villa, Gareth Southgate. Han tok ansvar, men bommet. Festen var spolert, alt var over og det var BARE Southgate sin skyld. En hel nasjonens sorg og frustrasjon hadde fått sin målskive. Det skulle henge ved ham og hans karriere for alltid.
«Se Guds lam som bærer verdens synd»
Syndebukk begrepet er stort sett svært dekkende for å beskrive hva som skjer med den ene spilleren som bommer i straffesparkkonkurransen. I Norge brukes uttrykket derfor stort sett hver eneste gang, med mindre man misforstår og bruker «synder» isteden.
For da mister man hele poenget. Selvfølgelig er det riktig at den som bommer gjør en feil, eller en synd. Men det som først og fremst skjer er at alle de andre feil glemmes. Det er ingen i dag som snakker om Kimpembes dårlige markering på 3-3 målet til Sveits, heller ikke Comans stolpeskudd eller Pogbas famøse ballmist. Alt legges på Mbappe.
Hvor lenge det vil henge ved ham og hans karriere er vanskelig å si. Da kan det være greit å minne om at den bibelske historien om syndebukken ikke ender der.
For når Jesus kommer til verden er det nettopp som syndebukkenes syndebukk. Når døperen Johannes møter Jesus første gang så sier han: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!»
Den samme linjen synges i dag i kirken når menigheten går til nattverd. Det var det som var Jesus sitt oppdrag, funksjon og grunnen til at han måtte dø på et kors. For at syndene skulle bli borte en gang for alle, og ikke bare syndebukken selv. Det er det som skjer når Jesus seirer over døden og står opp igjen, ikke bare for seg selv, men for alle.
I dag møter fotballens syndebukkenes syndebukk, Gareth Southgate igjen Tyskland på Wembley, denne gangen som landslagssjef for England. Det var det nok ingen som så for seg den kvelden for 25 år siden. Like tilfeldig som Jesus fra Nasareth ble utpekt som konge, ble U21-treneren erstatteren når Sam Allerdyse plutselig måtte gå av. Han tok ansvar, ikke bare for det taktiske, men for det mentale. For å sikre at dagens landslagspillere skal få slippe å gå gjennom det han måtte gå gjennom. De har ekstra fokus på det mentale og på straffer. Som førte til at England vant sin første straffesparkkonkurranse siden kvartfinalen i 96 mot Spania. I kveld kan død for alvor bli til liv igjen. For England, for Gareth Southgate og for spøkelsene som har fulgt dem begge siden 1996.
Fotballguden 