EM: Molon labe! – Den egentlige grunnen til at Hellas vant EM 2004

Det du nå skal lese er en episk forsvarstale for tidenes kjedeligste underdog.

Selv om du kanskje har glemt det, så var EM 2004 egentlig et fantastisk mesterskap fylt av utrolige øyeblikk. Zinedine Zidane som spydde ned i gresset rett før han satt den avgjørende straffen mot England, Totti som spyttet på Paulsen, Zlatan som «klækket» mot Italia, for ikke å glemme et Tsjekkia-lag som spilte feiende flott. Likevel har hele mesterskapet blitt skyggelagt av Hellas sin usannsynlige triumf, rett og slett fordi den var dritakjedelig. For foruten det at de faktisk vant, var det ingenting å snakke om. Man hadde så klart midtstopper Dellas fra Helles (det var litt gøy), og mannen i mål Nikopolidis var prikk lik George Clooney, men utenom det så var de heeeelt profilløse. De vant EM, men ingen hjerter.

Sånn var det og sånn ble det, også for meg. EM 2004 var et grått, kjedelig og ubetydelig ingenting, blant fotballens mange underdoghistorier. Det var helt til jeg oppdaget «Molon labe».

«Kom å ta dem!»

Utrykket Molon Labe eller μολὼν λαβέ kommer fra berettelsene om Slaget ved Thermopylene i år 480 f.kr. De greske øystatene var under angrep fra persere, de var mange (over 2 millioner) og grekerne/spartanerne var få, 300 (da begynner det kanskje å ringe en bjelle hos noen?) Selv om overmakten var enorm, så overga de 300 grekerne seg ikke, og det er her uttrykket og all dets virkningshistorie stammer fra. Perserkongen ber spartanerne om å legge ned våpnene slik at ingen liv skal gå tapt, svaret er både modig og råtøft: Kom å ta dem!

Jeg velger meg klippet fra den kjedelige Hollywood varianten:

De modige «badass-krigerne» dør til slutt alle sammen, men klarte å holde invasjonsstyrkene unna i hele 3 dager. De klarte også å bli udødeliggjort ikke bare i gresk historie, men også i den greske mentaliteten.

De to ordene brukes enn i dag i emblemer fra det greske militære, i politikkene og den greske kulturen. I fotballens verden er ærverdige klubber som Sparta Praha og Sparta Sarpsborg (knis) har tatt navnet etter inspirasjon fra de gamle grekernes mot og kampvilje. Ingen Greske klubber av betydning bærer dette navnet, for dem er den spartanske holdningen det samme som å være gresk.

Otto Rehagel: «Den greske historien har vist at outsidere også har en sjanse»

I dokumentaren «King Otto» får vi et innblikk i hvordan den meriterte tyske treneren Otto Rehagel tilpasset seg jobben som Gresk landslagssjef.

Til å begynne med var han mest bekymret for språkproblemene. Han ansatte derfor den tysk-greske speideren Giannis Topalides fra Hertha Berlin som assistent, primært for å kunne oversette hans taktiske beskjeder. Det viste seg likevel fort at de største problemene var kulturelle. Dette løste seg ved at Topalides «pyntet litt på» Rehagels tøffe tyske stil i oversettelsesprosessen, og ikke minst ved at Rehagel selv satt seg godt inn i den greske historien og brukte den aktivt i sin kommunikasjon med spillerne.

En ting er å ønske å forsvare seg, det er likevel noe annet å ha viljen og styrken som skal til for å klare nettopp det. I boken The Miracle: The Football Team That Shocked the World, forteller Vasilis Sambrakos om hvordan den greske landslagssjefen gjennom flere strategiske valg gjorde Hellas til et lag som ble uovervinnelige. Han valgte ut landslagstroppene mer på bakgrunn av spillernes karakter enn ferdigheter. Han oppgraderte treningsfasiliteter, hotellene og transporten slik at spillerne følte de ble satt pris på. Og ikke minst så brukte han den greske historien og mytologien for å sette fyr på spillernes nasjonalfølelse. De skulle ikke nødvendigvis vinne, men de skulle i alle fall gi alt for Helles. Akkurat slik Spartanerne gjorde.

Grekerne kom faktisk til EM med et enormt press på seg. Ikke for å lykkes, men for å ikke drite seg ut. VM i USA i 94 var sist gang Hellas deltok i et stort mesterskap. Forventningene var da enorme i det fotballgale landet. Grekere fra hele verden tok turen til Amerika for å være med på festen, men det endte i KATASTROFE. De tapte rett og slett 0-4 i alle de tre gruppespillkampene, masse baklengs ingen mål. Det greske folk fikk ikke anledning til å juble en eneste gang. Etter mesterskapet vendte  folket seg mot landslaget, de ble en vits. Selv spillerne på landslaget brydde seg ikke. I 2004 var alt forandret. Troppen var topp motivert, uansett hva som skjedde, så skulle de tette igjen. De skulle FORSVARE Hellas sin ære, uansett.

Hellas fikk grisebank av alle i VM 94, blant annet fra Diego Maradona i kokainrus:

Fortellingens kraft

I forberedelsen til mesterskapet trente det greske landslaget kun på det defensive. De var taktisk forberedt på å forsvare seg. Jeg tror samtidig at en av grunnene til at de lyktes så enormt godt, var at de som grekere også var skolert i hva som skal til for at et forsvar skal fungere. Gjennom nasjonaleposet om Slaget ved Thermopylene, som de som barn ble fortalt på sengekanten, så visste de hva som krevdes.

Molon labe (Kom å ta dem!) er ikke bare en «badass» kommentar. Det er et uttrykk og en holdning som ligger bak, som inneholder en enorm kraft. Uansett hvor overlegen du er så ligger presset på deg, uansett hvor god du er så har jeg så mye i meg, så mye å kjempe for at det vil kreve alt du har (og enda litt til) for å overvinne meg. Med en sånn innstilling kommer du langt, i møte med livet og i Europamesterskapet i fotball. For Hellas i 2004 holdt det ikke bare i tre dager, men i tre uker. De overvant overmakt etter overmakt. De beseiret Portugal, Spania, Frankrike og Tsjekkia, før de igjen slo hjemmenasjonen Portugal i finalen. De var ikke heldig med trekningen, de kjempet seg forbi alle de beste lagene i turneringen. En etter en, kamp etter kamp, corner etter corner. Det var ikke flaks, det var ikke tilfeldig. Det var bare Hellas som igjen viste sitt sanne jeg for verden.